Nesten halvparten av inderne klarer seg uten nok mat, rent vann og en lys fremtid – altså normale menneskelige behov. Så hva er det egentlig inderne absolutt er avhengige av? I denne bloggposten har jeg samlet ti ting som er helt nødvendige for at India skal være India.

Blåpapir

Om noe først skal gjøres ordentlig i India, så skal det gjøres ordentlig. Det innebærer kvittering på alt, og kopier av kvittering på alt. Og siden India ligger tiår bak oss på teknologisiden, kopieres alt lettest mulig ved hjelp av blåpapir. India hadde ikke fungert uten.

Bilhorn

Trafikken i India er helt avhengig av trafikkantenes evne til å bruke hornet. Tutingen er vanligvis en erstatning for blinklyset, men kan bety flere ting avhengig av hvordan man tuter. En vanlig form er bare å tute for å minne andre trafikkanter på at man finnes, kall det gjerne et behov for å proklamere ens eksistens. Om man er en stor rask buss brukes hornet heller for å true motgående trafikk med at det faktisk er deres problem om de treffer bussen front mot front, selv om det er bussen som er i feil kjørebane. Myndighetene i India forsøker å stoppe den overdrevne bruken av hornet, men tvetydige kampanjer som "Do you have a honking problem? Get treatment" har ikke overraskende feilet, og når hver eneste større lastebil har påskriften "Please Horn" har India fortsatt en lang vei å gå før de ikke lenger er avhengige av bilhornet.

Små, blinkende LED-lamper

Jeg har fått lest litt hindumytologi som del av pensum dette halvåret, men blant apeguder, elefanthoder og et foreldet kvinnesyn har jeg ikke klart å finne noe som sier at alt blir mye helligere omkranset av masse LED-lamper. Likevel finner du dem overalt der du finner gudebilder, og jo flere farger, og jo mer de blinker, desto helligere ser de ut til å være. I tillegg er det ikke antall stjerner, anbefalinger eller god mat som gjør en restaurant til en god restaurant, men hvor mye den ligner et juletre. LED er status i India.

LED = hellig.

Metalldetektorer

India er et land med mange motsetninger og mye uenighet. De siste årenes terrorangrep har ført til økt sikkerhet rundt offentlige bygg og andre terrormål, og en form for sikkerhetstiltak er metalldetektorer av typen man går igjennom for å avsløre metallobjekter man bærer på seg. Problemet er at de ikke ser ut til å ha noen funksjon, enten man er på en togstasjon eller en flyplass. På togstasjonene kommer man igjennom uansett hvor høyt maskinen piper, og på flyplassen blir man sjekket med hånddetektor selv om maskinen tier. Svaret på hvorfor ingen bryr seg på togstasjonene er visstnok at vaktene ikke hører pipingen der de sitter, og ikke gidder å sjekke. Så hvorfor er metalldetektorer på denne lista, når de i praksis ikke har noen verdi? Rett og slett fordi man uansett må bruke dem, og går man utenom selv om maskinen er slått av, blir man stoppet. Det minner mer om et nødvendig sikkerhetsrituale enn et sikkerhetstiltak, altså.

Skiltmaling

Hvorfor bruke penger på maling til huset ditt når du kan få det malt gratis i den fineste rødfarge med en stor teleoperatør-logo på? Vanlige reklameskilt og reklameplakater finner du også i India, men som oftest er budskapet malt direkte på overflaten. Går du på butikken for å handle maling får du ikke valget mellom egghvit, rørosrød, stavernsgul og frostrøyk, men heller Airtel, Vodafone, Kingfisher, Reliance Mobile og Tata. Skal produktet ditt selge i India nytter det altså ikke med reklamefilmer på TV, du er pent nødt til å kjøpe noen tusen husvegger også.

Skiltmaling er den fineste maling.

The Indian Head-wobble

Spesielt populært sør i India, er The Indian Head-wobble en kroppsspråk-tolkers mareritt. Denne åttetallsbevegelsen av hodet tolkes først som en blanding av risting og nikking, altså et tegn på usikkerhet, men viser seg raskt å bety noe helt annet. Noe helt uforståelig, faktisk. Noen ganger betyr det ja, andre ganger nei. Noen ganger er den en bekreftelse på at beskjeden er oppfattet, men ikke nødvendigvis akseptert, og andre ganger er det et uttrykk for uvitenhet eller respekt. Magnus har forsøkt å forklare fenomenet i sin blogg, og jeg tror vi kan være enige om at det uansett er et håpløst prosjekt å komme med en fasit. Det som er sikkert er at inderne er helt avhengige av hoderistingen, siden den er stort sett den eneste form for kroppspråk de forstår.

Moped og overlast

Selv om den indiske middelklassen øker, er det fortsatt mange som ikke har råd til bil. De som ikke har råd, men har litt bedre råd enn syklistene, skaffer seg moped, og det finnes titalls millioner av mopeder på indiske veier. Moped er intet nederlag, vel å merke, for en inder kan bruke mopeden til akkurat samme formål som en bil. Familier på fire-fem-seks personer har ikke noe problem med å komme seg rundt på en moped, det er bare å holde på sarien/turbanen med den ene hånden og personen foran deg med den andre. Har du investert i en moped kan du også uten problemer starte flyttebyrå. Senger, bokhyller, flere kasser brus og oljefat får fint plass på mopeden – bare sørg for å holde balansen. Med dagens indiske veier er mopedens popularitet helt nødvendig – skulle de byttes ut med småbiler hadde veisystemet kollapset ytterligere, og India hadde stoppet opp.

Ferister

I et land der du kommer i større trøbbel om du kjører på ei ku enn et menneske, og kua di har større sjanse for å havne på gamlehjem enn deg selv, sier det seg selv hvem som er øverst på rangstigen. Få av Indias 282 millioner kuer går i innhegninger eller bånd, og når de må behandles bedre enn din egen bestemor, er det lite du kan gjøre for å unngå at de skal plage deg. Derfor er ferister utrolig populært, og enhver hage, parkeringsplass eller hotell med respekt for selv har ferist innstallert for å beskytte planter og gjester.

Ferister er den eneste måten å beskytte seg mot hellige plageånder.

Assistenter og unødvendige arbeidsplasser

I et land med flere tusen år gamle klasseskiller finnes det nesten alltid en person under deg i rangstigen, og i et land med 1.2 milliarder mennesker må det finnes mange unødvendige arbeidsplasser. I India har alle en assistent. På et kontor er det ikke snakk om å gjøre noe så trivielt som å lete etter en konvolutt i skrivebordsskuffen; nei det må man ringe på assistenten for å få gjort. Det samme gjelder å sette på air condition, veksle penger og sette på lyset. Det er også mange som kansje ikke er assistenter, men like unødvendige. På en restaurant tar én kelner bestillingen, én serverer drikke, én serverer mat og én tar i mot betalingen. I tillegg har du personen som trykker på kølappknappen i forretninger, personen som skrur igjen krana på den offentlige drikkefontenen og han som jobber som papirdispenser på restauranttoalettet. Få nordmenn hadde kanskje klart seg alene uten alle servicegodene vi har i samfunnet, men jeg tror ikke mange indere hadde klart seg på egenhånd heller.

Ræl, juggel, nips, dill og dall

Juggelbusinessen er stor i India. Overalt selges gudenips, pynteræl, dolledill og andre typer snurrepiperier. At det kan omsettes så mye ubrukelig dall at ditt-og-datt-bransjen går i pluss er for meg helt uforståelig. Den eneste grunnen jeg kan finne til at forskjellig krimskrams selges i så stor skala er at Indias økonomi er sårt avhengig av det. Ting-og-tang-næringen sysselsetter millioner, og hadde du tatt alle de ubrukelige dingsene fra India, ville arbeidsledigheten økt med flere prosentpoeng enn det henger plastarmbånd på et gjennomsnittlig sarikledd rynketroll.

Lettere form for juggel.