Tenk deg dette:

Blære på bristepunktet.

Buss uten støtdempere.

Veier med så mange hull at Siv Jensen ville sjokkert seg til døde hver halvmeter.

Ståplass.

Halvannen time.

Dette var hjemturen min fra Mangalore til hostellet i Manipal i kveld (vi var på en dagstur for å besøke et gamlehjem). Før vi dro fra restauranten der vi hadde inntatt en rask middag, styrtet jeg det jeg hadde igjen i ølglasset og kjente på blæra. Joda, det skal holde. Et kvarter senere sto jeg og blandet svette med to feite indere mens konduktøren (ja, de har flere ansatte per buss her i dette overbefolkede landet) prøvde å snike seg forbi. Jeg angret bittert. Reisens hittil verste opplevelse.

Det er over en uke siden jeg skrev forrige blogginnlegg. Ikke det at det ikke er noe å fortelle fra uken som har gått, tvert imot, men fordi internettilgang har vært like vanskelig å oppdrive som storfekjøtt. I Bangalore var det naturligvis mye lettere – det sies jo at USA i stor grad styres fra Bangalore – men man skulle jo tro at et av Indias beste universiteter ville hatt noe bedre enn en ISDN-linje delt på 20 000.

Jeg er i Manipal, universitetsbyen, men før jeg forteller mer om oppholdet mitt her, vil jeg fortelle litt om hva den siste uken har inneholdt.

Vi kom til Mangalore onsdag kveld, etter en lang togtur jeg har fortalt om tidligere. Hotellet vi sjekket inn på hadde til alles glede eget basseng, og det skulle selvfølgelig brukes med en gang dagen etter. Det var veldig deilig å avkjøle seg i det (overraskende nok) rene vannet og få litt sol på de delene av kroppen som fortsatt var bleike. Vi tok gledelig imot Siljes tips om hvordan tanen skulle bli best mulig, og da kvelden kom så vi alle fine og rødbrune ut.

Sebastian. Yoga. Fontene.

Silje et øyeblikk hun ikke var "working on the tan".

Når unge, blonde jenter og 1,90 meter høye gutter kaster klærne og stuper uti et dårlig skjermet basseng, er det en selvfølge at oppmerksomheten til den vanlige inder vendes bort fra de daglige gjøremål, og erstattes med usjenert stirring. Bassenget får vanligvis kun besøk av en og annen forretningsreisende kineser, så det var vel egentlig greit at kelnerne la pausene sine til bassengkanten til fordel for parkeringsplassen. Så lenge vi fikk gjøre som vi ville, kunne de se.

Sandra og Silje, med publikum som ikke legger skjul på hva de gjør i vinduskanten.

Torsdag ettermiddag møtte vi Umesh Chandra, lærer ved Mangalore University. Umesh er dalit, eller kasteløs, og fortalte om vanskelighetene de nederste på rangstigen møter i India. Som universitetsprofessor er han en del av eliten innenfor dalitene, en av få som har klart å jobbe seg opp. Likevel møter han castism (eller kastisme) i hverdagen, og blir mobbet både av elever og lærere. Kastesystemet, som formelt ble avskaffet da landet ble selvstendig, har fortsatt et sterkt hold på menneskers skjebner i India, og for oss som kommer fra et land der idéene om like muligheter for alle mennesker står sterkt, er det vanskelig å forstå. Magnus har skrevet en god bloggpost om de store forskjellene i India.

Fredag dro vi ut til Mangalore University, og snakket litt med studentene der om Norge, India og journalistikk. Torgeir hadde tatt med en informasjonsfilm laget for handelsstanden på Sunnmøre i 1995, som de stakkars inderne slukte rått. Vi måtte bruke samtalene etterpå på å rette opp skadene. Fordelen med å besøke et statlig universitet i stedet for et privat et som det vi bor på nå, er at elevene ved det statlige universitetet representerer gjennomsnittsstudenten mye bedre enn den middel- og overklassen vi møter her. På Mangalore University handlet mye av praten om hvordan det går an å bo med kjæresten sin før man er gift, alkoholkonsum, hvor mye penger man tjener og om øremerkede sunnmørske kuer.

Det er ikke bare-bare å forklare indere hva en fjord er for noe.

Fredag kveld festet vi med sosionom- og barnevernsstudentene som holder til i Mangalore. De er i India i tre måneder og jobber med blant annet HIV-smittede og alkoholikere, samtidig som de stadig vekk drikker seg selv fulle på Kingfisher.

Det var morsomt å feste litt med nordmenn igjen, selv om det ikke ble noen tur ut etterpå. Utesteder stenger halv tolv her i India.

Sosionom-Mona og Magnus koser seg på taket hos sosinom- og barnevernstudentene.

Mye nytelse inne i bildet når Sebastian masserer Maikens hodebunn.

Lørdag var en lat dag med mye tid brukt i bassenget, men vi hadde tid til et besøk på en institusjon i Mangalore også. Det var et ganske kjedelig besøk, riktignok, på en skole for sosialfagsarbeidere – skolen der sosionom- og barnevernstudentene en gang i blant er innom. Inne i et enkelt murlokale med støyende vifter i taket møtte vi en nonne. Dette var ikke hvilken som helst nonne, men en nonne viet til informasjonssamfunnets uendelige teknologiske muligheter. Dette var nonnen med ansvaret for skolens Powerpoint-fremvisning.

Her fikk jeg mitt første møte med fattigdommen i India. Det var så tydelig at nonnen ville gi en god presentasjon, men dessverre hadde ikke oppgradering til Office 2007 blitt inkludert i dette årets budsjett heller, så desperat hadde hun prøvd å kompensere med å bruke Powerpoint 97s funksjoner til bristepunktet. Bevegelige bakgrunnsbilder, eksploderende tekst, WordArt og alle mulige typer overganger hadde hun mikset sammen med et hav av tekst. Her var ikke innholdet i fokus, men heller hvordan det kunne beveges, strekkes, krympes og dekoreres. Godt forsøk på å gjøre noe gørr kjedelig interessant, men noe inne i meg skriker at jeg skal gi denne damen en MacBook med Keynote ferdig innstallert, før hun forårsaker mer lidelse.

Ironisk nok hang Moder Teresa på veggen og minnet meg om at også andre nonner har bidratt til lidelse gjennom å prøve på noe godt. Jeg vil likevel hevde at vår lidelse var verre.

Cheesy Powerpoint 97-presentasjon, mid-transition.

Dagen før avreise til Manipal besøkte vi stranda i Mangalore. Store bølger, varmt vann og sterk sol gjorde det til en ganske ålreit strandopplevelse. Stranden skilte seg likevel ut ved at det var mye mer søppel liggende rundt om kring enn det jeg er vant med, og ved at vi var de eneste som var på stranden for å sole oss og bade. Her, som ved bassenget, ble jentene det store trekkplasteret for den skuelystne lokalbefolkningen. En mann gikk tur med datteren sin frem og tilbake foran de solslikkende jentene, og vi latet som ingenting selv da han passerte den tiende gangen.

Hvorfor all denne oppmerksomheten? En viktig grunn er nok at indere aldri viser så mye hud som vi vestlige er vant med, og når i tillegg surfing på pornosider straffes med fengsel opp til syv år, er det kanskje ikke så rart i at de prøver å få med seg mest mulig hud når de kan.

"Vi går alltid fram og tilbake her, vi altså, ikke noe med dere å gjøre.".

Jeg tror damene i svart, tung burka er en smule misunnelige.

Mandag morgen dro vi altså til her vi er nå, Manipal.

Manipal er en by som på mange måter ligner Volda. Manipal University har til sammen 120 000 studenter fra 52 land. Ikke fullt så mange er i Manipal, men den lille byen (etter Indisk målestokk) handler mest om å holde liv i og tilby tjenester til studentene. Så litt som Volda, altså, med 8000 innbyggere og 3000 studenter.

Administrasjonsbygningen, Manipal University. Ikke dårlige saker.

Vi er blitt innkvartert på studenthybler, jentene og guttene hver for seg. Jentene har innetid senest halv elleve, guttene kan være ute så lenge de vil. Egentlig en ganske dårlig idé, for når jentene ikke får gå ut, må guttene finne på andre ting, for eksempel sprenge kinaputter i gangene (noe som skremmer vettet av en nordmann som har lest litt for mye om fjordårets Mumbai-angrep). Det gjør de fordi vi nærmer oss slutten på lysfestivalen Diwali, som når sitt klimaks lørdag kveld. Da blir det fyrverkeri og festing the Indian way.

Jentenes hybler, beskyttet med høye gjerder, gitter og vollgrav.

Vi besøker universitetet av forskjellige grunner. En er for å presentere Norge for de indiske studentene lærerne våre håper vil ta del i et fremtidig utvekslingsprogram. En annen er for å se hva en middelklasseinder er på nært hold, og en tredje er for å ta del i undervisningen.

I vår presentasjon av Norge presenterte jeg, Magnus og Sebastian den versjonen av Norge vi ønsket å gi fra oss. Det betydde en presisering av vårt inntak av kjøtt (og da spesielt storfekjøtt), en presentasjon av viktige personligheter som Jahn Teigen og Lene Alexandra, og naturligvis vår største og farligste fiende: mordersneglen. Alle inderne reiste seg til nasjonalsangen, og de gjorde store øyne når vi kunne avsløre at det er mulig å hoppe mer enn 230 meter på ski.

Fadderne, eller "buddies" som de blir kalt, er noen overbeskyttende, men hyggelige folk. De ender stort sett hver setning med "man" og bekymrer seg stort for å la oss gå i trafikken alene. Dette er de studentene vi har blitt best kjent med, og de er overraskende vestlige i stilen. En av dem har hatt kjæreste, noen drikker alkohol og de snakker en del om love-marriages og sex utenfor ekteskapet. Dristig.

Undervisningen vi har blitt gitt er ganske tilfeldig. Mange av timene ender med at vi står i fokus for spørsmål fra salen, og lite annet, men vi har heldigvis også fått vært i noen timer med innhold. Jeg har vært med på "visual communication" (der læreren klaget på elevenes kunstverk fordi det var for lett å se hva ting skulle forestille), "enviromental studies" (videregående-nivå på innholdet), TV-undervisning (langt ifra Volda-nivå), "new media" ("cyber crime" var dagens tema) og "security and terrorism reporting". Det siste faget var det eneste interessante, men ble overskygget av en lærer som spilte av videofiler med RealPlayer på Windows XP innstallert på en MacBook. Kvalmt.

Det er dessuten buksetvang på undervisningsområdet. Bra jeg tok med meg den svarte olabuksa mi, da ...

Av andre ting vi har gjort så har vi møtt en 88 år gammel, kjent, indisk journalist, Dr. M.V. Kamath, som blant annet har intervjuet Gandhi, Nehru og Martin Luther King. Han snakket mye om gamledager og sånt, det kan du lese mer om hos Magnus, som jo er ganske gammel selv.

I tillegg har vi vært en del rundt på det store universitetsområdet. Vi har spist på Subway (vestlig mat, endelig!), sett på et hus-gjort-om-til-museum og vært på et av verdens beste anatomi-museer (i følge Manipal University). Det var en ganske rar opplevelse, siden de oppbevarer og stiller ut en masse døde babyer med forskjellige feil og mangler. Alt naturligvis på glass, og noen har de til og med kuttet på tvers så vi kan se inni dem. Greit altså.

Skolen oppbevarer også en tank med døde voksne mennesker som medisinstudentene kan øve seg på. Også de var tilgjengelige på museet (klikk om du vil se døde mennesker). På spørsmålet om det var greit for familien til de avdøde at de ble stilt ut på denne måten, fikk vi svaret "Oh, that's okay, they have no family". Men da er det jo greit!

Maiken beundrer de søte, små beibissene.

Dead body. Ja, hvorfor ikke?

PS: Jeg slapp unna å få Delhi-belly tidligere på reisen, men nå tror jeg jeg har fått Mangalore-magen istedet. Det er noe dritt. Høhø.

In other news: Jeg leser selvfølgelig litt indiske aviser mens jeg er her nede, og her er et lite klipp jeg gjerne vil dele:

Newborn slips down train toilet

KOLKATA: In a case that seems to be straight out of "Ripley's Believe It or Not", a woman delivered a child inside a toilet of a moving train and the newborn slipped down the outlet into the tracks but miraculously escaped unhurt.

Bhola Roy and his pregnant wife Rinku boarded Tata-Chhapra Express from Tatanagar og Tuesday night. When the train was running between Gamaria and Birrajpur stations, the woman went to toilet and delivered the baby, who slipped down the outlet, officials said on Wednesday.

... Deccan Herald, 09.10.09

TII – This is India.