Ah, Mumbai, eller Bombay som mange fortsatt kjenner den som – for en by! Ingen ser helt ut til å klare å telle hvor mange som bor i Indias svar på New York, men et sted litt over 20 millioner er vel ikke så langt fra sannheten. 55 % av dem bor i slummen, blant annet i Asias største, Dharavi. Vi var så heldige å bli lurt inn på et hotell i et slumområde da vi kom hit lørdag morgen, og sov med rotter og geiter utenfor vinduet frem til vi ble vekket av muslimske bønnerop. Vi forsvant raskt, og har nå kommet oss inn i et finere strøk, rett bak Taj Mahal Hotel, luksushotellet som var på alle fjernsynskjermer under terrorangrepet i november i fjor.

Mumbai er altså motsetningenes by. Fattigdom og glamour side om side. Kjøpesentre fulle av merkeklær kjemper om plassen med tiggerne utenfor, og overalt henger filmplakater som minner innbyggerne om Indias store drøm: Bollywood.

For noen er veien inn i Bollywood lettere enn for andre. "Noen" er turistene, og vi hadde bare gått et kvarter i turistområdet Colaba før vi ble spurt av en tilfeldig mann om vi ville være med i en ekte Bollywood-film (visittkortet hans fortalte oss at han var "Casting Agent for Models (Specially Western People)"). Vi takket selvfølgelig ja, og en halvtime senere sto på settet til That Girl in Yellow Boots, en film om – etter som vi forsto – en jente i gule sko som prøver å forlenge visumet sitt i India.

Sebastian, Magnus og Silje som visumsøkende turister. Silje fikk til og med en replikk: "Sir, I need you to sign".

Min første rolle var mye enklere å sette seg inn i enn den jeg fikk i Max Manus. Jeg skulle nemlig spille turist-i-kø-som-kjeder-seg-over-lang-ventetid. Dette var godt og vel tre timer etter vi hadde ankommet settet, så venting og det å kjede seg var jeg godt kjent med. Senere fikk jeg rollene som han som går forbi i bakgrunnen, han som står i bakgrunnen og snakker med en dame, han som går forbi i bakgrunnen igjen og han som nok en gang går forbi i bakgrunnen, bare motsatt vei.

Men så, endelig, fikk jeg mitt øyeblikk i rampelyset. Rollen som han-som-ser-opp-på-jenta-med-de-gule-skoene-og-følger-henne-med-blikket var nemlig ledig, og jeg var der klar til å ta den. Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle kaste klærne allerede i min andre filmopptreden, men det måtte jeg – to ganger. Det var kun for å bytte klær frem og tilbake, men jeg har kledd av meg for Bollywood, ingen skal få si noe annet.

Med kameraet (det ble ikke skutt på film, for de av dere som er interesserte i det) rettet mot ansiktet mitt, og klapperen foran nesa mi, gjorde jeg meg klar. Kjed deg. Se ned. Se på klokka. Regissøren ropte "Action" og (de andre) skuespillerne satte seg i sving. Jenta med de gule skoene nærmet seg. Se opp. Se på henne. Nei, ikke rumpa. Se bort!

– Cut!

– Excuse me, sir. Just keep looking at her.

Vi prøvde på nytt. I det neste opptaket stirret jeg kraftigere og lengre. Regissøren ble fornøyd. Godt jobba. Pust ut.

Etter den litt ufine tittingen, gjensto en liten rolle som han som går i bakgrunnen, og med den var dagens opptak over, sammen med min foreløpige karriere i Bollywood. Dansenummeret får vi ta en annen gang.

Filmen kommer ut en eller annen gang i mai-juni neste år. Håpet er at det er mulig å få tak i den, og at scenene våre ikke er kuttet bort.

Snikfoto av jenta med gule sko. Legg merke til de gule skoene. De er gule.