I dag skal jeg skrive om klær. Outfits. Og noe om presseetikk og Vær Varsom-plakaten. Og jøder. I bunn og grunn handler dette om jøder. Jeg skal til USA.

Som da jeg reiste i India, må opplevelser, følelser og frustrasjoner også denne gang formidles hjem. Jeg regner med at det er frustrasjonene som igjen får størst plass. Og spesielt frustrasjonene over vertskapet, denne gang noen jøder. Først en slags ansvarsfraskrivelse:

Om du er en del av vertskapet og leser dette ved hjelp av et tolkeprogram: Jeg, Mathias Jørgensen, regner denne bloggen som en critical analysis av dere og opplegget deres, og dette er den norske måten to act respectfully på. Dette er en del av min culture som jeg regner med at dere behandler med respect. Sånn. Da kan jeg starte.

Jeg er egentlig ikke så bekymret over å uttale meg ærlig om disse utlendingene. Jeg har ikke vært særlig aktiv i nærheten av den amerikanske ambassaden, så jeg står forhåpentligvis ikke i noen database som gir grunn til ekstra kontroll. Men folka som har invitert meg over er mektige mennesker. De er den jødiske lobbyen.

American Jewish Committee, eller AJC, er en over hundre år gammel sionistisk organisasjon som har som oppgave å "ta vare på jøders interesser over hele verden". De støttet det amerikanske angrepet på Irak og ønsker seg også et angrep på Iran. Men de ønsker altså i tillegg at jeg, en journalistikkstudent fra Volda, skal besøke dem i Washington, D.C. og New York. Hvorfor det?

Propaganda.

Og påvirkning.

Det er et ganske godt kjent faktum at norske journalister er venstrevridde, og at gjennomsnittsjournalisten heller tar parti med palestinere enn med israelerne. En positiv holdning til Israel er heller ikke noe man proklamerer høyt blant norske journalistikkstudenter, som kniser nedlatende bare noen nevner Fremskrittspartiet. "Her trengs det en holdningsendring", tenkte nok Rebecca Neuwirth, Director of Special Projects i AJC, da hun bestemte seg for å invitere nordiske journalistikkstudenter til Israel og USA for å se verden fra jødenes ståsted.

Og slik ble jeg en del av dette opplegget. Gjennom en enkel søknad har fem Volda-studenter, en Oslo-student, fem dansker, fem finner og fem svensker fått seg en gratis tur til Statene. Jepp, gratis. AJC blar gjerne opp noen hundre høvdinger for en mulig PR-gevinst i fremtiden.

Gjør dette meg korrupt?

Bryter jeg Vær Varsom-plakaten?

Korrupsjon. Rapporten Korrupsjon i Norge definerer det slik:

En fordel som ytes for å skape et skjult avhengighetsforhold eller løfte om et slikt avhengighetsforhold for å påvirke en handling eller unnlatelse hos mottakeren. [...] Det synes å være bred enighet om at økonomiske fordeler til en verdi av mellom kr 1000 og 10 000 skaper avhengighetsforhold mellom giver og mottaker. Korrupsjon i Norge, PricewaterhouseCoopers (1999)

Turen koster godt over tusenlappen, og uansett hvor dårlig den ender, vil jeg nok foretrekke AJCs politikk over en Julia Roberts-film også i fremtiden. Så ja, jeg er nok korrupt.

Vær Varsom-plakaten. Presseetikken gjør det ganske klart at man skal takke nei til smøreturer:

Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold. Vær Varsom-plakaten, pkt. 2.2.

Nå skriver vi ikke akkurat så mye om Israel på Nærnett, men integritet og troverdighet er noe man tar med seg til andre jobber. Denne turen er ikke på noen måte redaksjonelt begrunnet eller begrunnet i andre interesser enn at jeg synes det er veldig ålreit med en gratis tur til USA, så ja, jeg bryter nok Vær Varsom-plakaten.

Men lar jeg meg lure? Nei, dette gjennomskuer jeg. Selv om jeg sikkert kan miste troverdighet hos folk flest, lover jeg at disse folka ikke skal få påvirke meg. På andre måter enn i klesveien da: På den fronten har de nemlig allerede klart å frustrere meg. Og her kommer jeg endelig inn på outfits.

Disse amerikanera, disse jødene, de er så formelle av seg. I en av mange mailer forklarer Director-Rebecca kleskoden:

I'd encourage "business casual" – that means no jeans/short and shirts or nice sweaters rather than t-shirts (or on top of them). There are three occasions when you may want to dress a little more nicely

Jeg forklarer problemet: Jeg får ikke lov til å gå i olabukse. Jeg har bare olabukser. Jeg får ikke lov til å gå i t-skjorte. Jeg har stort sett bare t-skjorter. Dette er til vanlig bruk, og er allerede et problem. Men i tillegg skal vi ved noen anledninger kle oss enda penere. Jeg regnet ikke med å kle meg som i India, men så fine er de altså på det at jeg må gå til innkjøp av masse penklær bare for å snakke med noen jøder.

Hmpf. Business casual.

Joda. Skal vel klare å vise noe respekt. Men olabuksene ligger i baggen, og blir propagandaen for drøy skal jeg nok dra dem på meg så raskt at bestemor setter sabbatsmiddagen i halsen.

Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på at et fly skal ta meg til Brüssel, og så videre til New York. Flyet til Gardermoen var forsinket, men jeg håper det bare var en uheldig start, og ikke noe som kommer til å prege turen. Alt er større i Amerika, sier de, sikkert også forsinkelsene.