Vi har kommet oss til Washington, og det hektiske programmet er i gang. Først en kort bildeoppsummering av hva vi gjorde før vertene tok ansvar og ga oss noe fornuftig å bruke tiden på.

I New York ble reisefølget fascinert av det meste. Her viser Mari, Liv Jorun og Eirik frem postkontoret.

Jetlag + fin høstdag + busk i Central Park.

Eirik foran et vann i Central Park. - Her er et vann i Central Park, sier Eirik.

Eirik er sikker på at han har sett denne delen av Central Park i en film. Bonus om du ser ekornet.

"Starbucks er onde, altså, men de lager god kaffe."

Puddelnekt.

Flittig bruk av subwayen. Liv Jorun (nærmest, om dette ikke sier seg selv), lever opp til fyllekameaets forventninger.

Jeg beklager den dårlige kvaliteten på bildene, men siden jeg bare har tatt med meg et lite kompakt festkamera, er det kun så mye mine fotografferdigheter kan rette opp. At jeg ikke har et stort kamera rundt halsen som minner meg på å ta bilder hele tiden, gjør også at mange minneverdige øyeblikk forblir ufotograferte.

Noen slike øyeblikk som har unngått kameraets bildesensor er overnatting med åtte festtyskere og en japaner i en klam hostelldorm, og bilkrasj rett foran øynene våre i New York. Her må bilførerne ta selvkritikk da ingen av bilene eksploderte, noe vi alle trodde var vanlig i Amerika.

Men. Vi har altså kommet oss til Washington, D.C., USAs hovedstad og kanskje verdens største konsentrasjon av makt. Det første som slo meg var kontrastene; gapet mellom fattig og rik. Da jeg reiste rundt i India var jeg forberedt på en slik forskjell. Der var de også veldig ærlige på det selv, noen var mangemillionærer, andre eide knapt sin egen kropp. Men jeg hadde forventet mer av USA, og spesielt Washington.

Dagens første taxitur gikk gjennom et område der mange advokater og lobbyister holder til i høye bygninger med flotte fasader. Hit strømmer det penger fra hele landet for å påvirke de folkevalgte til å ta de "rette" valgene. Da er det synd at disse menneskene er så blendet av andre saker at de ikke legger merke til urettferdighetene utenfor egen dør. I de omkringliggende parkene kryr det nemlig av hjemløse som er tvunget til å tigge for å overleve.

Vi er ikke så flinke til å skjule (eventuelt gjøre noe med) elendigheten i vår hovedstad heller, men med den graden av fattigdom man møter på dørstokken til verdens mektigste, svekkes noe av troverdigheten og legitimiteten til USA som en positiv kraft i verdenssamfunnet.

Disse kontrastene dempet begeistringen noe for den neste posten på programmet, men jeg skal ikke la det gå utover beretningen min derfra. Stedet det er snakk om hadde tross alt the worlds largest indoor hydraulic passenger glass elevators: Journalistikkmuseet Newseum.

Jeg har ennå ikke klart å bestemme meg om Newseum er et middels godt eller direkte dårlig ordspill.

Av alle severdighetene, ble jeg tatt bilde av inne i bilen som ikke hadde noe med museets tema å gjøre.

Newseum er et syv etasjer stort museum som tar for seg pressens historie i USA. Her kan man blant annet lese hundrevis av historiske avisforsider, fra månelandingen til 11. september, leke live-reporter foran en blåskjerm, og fordype seg i interessante utstillinger som the first dog exhibit, en flott liten oversikt over utvalgte presidenters hunder.

Store deler av museet var også viet til den grunnlovsbeskyttede ytringsfriheten i landet. The First Amendment protects the right to offensive speech, ble vi fortalt, så jeg blogger med bedre samvittighet enn noen gang. Det var synd vi hadde så lite tid på museet. Den guidede turen bestod for det meste av at vi ble fortalt om alt vi kunne sett om vi hadde hatt tid. Tease.

Ta på en bit av Berlinmuren for øyeblikkelig nytelse.

High-tech oppvasksamlebånd i museets kantine.

Etter besøket på Newseum ble vi kjørt til Reason Magazine sine Washington-lokaler. Reason er et libertariansk og liberalistisk magasin som arbeider for mindre statlig innblanding og større personlig frihet. Her møtte vi Michael Moynihan, senior editor og ganske uformell type. Han snakket lenge om magasinets uavhengige politikk, og med sin erfaring fra Sverige ga han oss en del råd om hvordan vi burde dekke amerikansk politkk på en mer "balansert" måte. Han var nemlig ikke helt fan av skandinavisk, venstrevridd media, illustrert av følgende samtale med Eirik:

- So, Norwegians, where do you guys want to work? Do you want to work for Klassekampen or something?
- That's actually where I'm doing my internship.
- Wow. You're a fucking communist.

Kommunist-Eirik er ikke fan av mottoet til Reason Magazine.

Etter en pause i programmet, en kjapp hårklipp og en kaffekopp var det tid for representasjon. Diverse AJC-jøder skulle tilfredstilles, så middag ble servert og lokaler ble minglet (Hva er det man egentlig mingler? Personer? Steder?). Vi fikk høre litt (les: alt for mye) fra noen journalister om det å være journalist, og utvekslet høfligheter med noen Jonah Hill-lookalikes. Høydepunktet her var da Gaza-massakrer ble diskutert i plenum, samtidig som alle gomlet i seg kjøttstykker med nevene. Dette hadde vært litt usmakelig om jeg ikke hadde gjort det samme selv.

Som den raddisen han er, fikk Eirik endelig muligheten til å stille noen kritiske Gaza-spørsmål, men svarene han fikk må ha vært veldig gode: Mot slutten av kvelden måtte jeg minne han på at dette er folk han faktisk hater. De har klart å myke han opp, stakkar.

Halve det skandinaviske brorskapet. Dverg-fotograf gjør at Capitol så vidt skimtes mellom to personer.

Gjengen vi reiser med her borte er en rar blanding av journaliststudenter fra Sverige, Finland og Danmark. Blandingen er kanskje rar, og alle er eldre enn meg, men de er heldigvis veldig hyggelige. Vi nordmenn har fordelen av at vi forstår alle bortsett fra de finsktalende finnene. Overraskende nok er det danskene som sliter mest og må ty til engelsk.

Jeg er vant med to gutter i dobbeltseng fra India. Det er ikke Eirik. I skrivende stund har han flyktet til sofaen.

Dagens hotellfrokost, og mest sannsynlig også morgendagens. Banankake er det nærmeste man kommer brød, likevel kaller amerikanerne det "continental".