Det har blitt en del timer på fly og flyplasser det siste døgnet. Alle timene man får presset inn i det siste døgnet, faktisk. Alle 24.

På flyplasser skjer det alltid ett og annet spennende, og i denne bloggposten skal jeg ikke klage på alt byråkratiet, sikkerhetshysteriet og de håpløse pluggene i flysetet (avbildet over). Jeg skal trekke frem to andre episoder.

Den første episoden fant sted på Gardermoen, der jeg satt i syv timer og ventet på flyet til Brüssel, mens resten av gjengen sov søtt i Oslo by. Jeg satt som eneste person på et stengt spisested i ankomsthallen, da jeg endelig fikk selskap av en annen reisende. Personen presenterte seg som nordsjøarbeider som hadde vært i Tyrkia de siste månedene. Der hadde han festet, men også besøkt familie. Kost seg. Uinteressant? Det syntes jeg også, der jeg satt og så på film på datamaskinen. Men motivet bak vennligheten ble til slutt avslørt da han ville låne overnevnte datamaskin: Må sjekke facebook og tippeliga-tabellen, sa rogalendingen.

Greit nok, det fikk han lov til. Men han tok raskt hintet, avsluttet facebook-økten, og takket med et håndtrykk. Avvist av gretne og trøtte meg, beveget han seg videre i lokalet, over til den utenlandske damen som nettopp hadde satt seg ned. De kom i prat, og to timer senere omfavnet de hverandre og råklinet uavbrutt i flere minutter.

På tide å sjekke inn.

Dette er starten på episode to. I dag hadde jeg nemlig gått rett inn som tåpelig flypassasjer i en dokusåpe.

Lang kø foran Brussels Airlines. Tekniske problemer med bagasjelapprinteren. Stressede passasjerer med nødpass. Fem glade Volda-studenter først i køen.

Endelig ble de tekniske problemene løst. Jeg tar ansvaret for vår gruppe, passet opp av lommen. Går frem til skranken, passet klart i hånden. Legger bagasjen på båndet, passet ikke i hånden.

Det hadde falt ned i en sprekk i bagasjebåndet. Umulig å få ut uten riktig verktøy. Vaktmester måtte tilkalles, køen ble lengre. Jeg ble flau. Med rette.

Jaja. Vi er nå endelig fremme på hostellet i New York. Hittil har vi prøvd ut buss og metro. Jeg dilter mest etter, da de jentene jeg reiser med er av typen som for lengst har slitt ut Sex og singelliv-DVD-ene sine, og derfor kan guide på linje med innfødte (bortsett fra at de er jenter, og ikke eier retningssans). Liv Jorun er dessuten veldig opptatt av byens broer, så her mangler det ikke på trivia.

I morgen drar vi videre til Washington, men først må jeg bare finne meg noen nye bukser.