Hva gjør man når man er forkjøla og ikke orker å gå ut i det varme været og stressende gatene? Man lager informasjonsfilm for det tåpelige hotellet man bor på, naturligvis.

Hotel India har blant annet doruller som holder til to tørk, dørhåndtak som faller av og en helt-på-jordet-logikk når det kommer til ENØK-tiltak. Det er nemlig bare varmt vann i dusjen tidlig om morgenen og sent på kvelden, dette for å spare energi. Det er greit i seg selv, men når vannet uansett må stå på i et kvarter før det blir varmt, sparer man ikke akkurat på vannet i et område som sårt trenger det.

Vi er nemlig i Varanasi, hinduenes helligste by, ved bredden av Ganges, hinduenes helligste elv. Her har de bøttevis av badeplasser der seksti tusen dypper kroppene sine i det septiske vannet hver dag. At elven inneholder halvannen million endetarmsbakterier per hundre milliliter (over fem hundre og det regnes som utrygt å bade) ser ikke ut til å stoppe dem. Vi har tilogmed observert folk drikke vannet som renner fra byen og ned i elven, som etter det vi skjønner bare kan være en ting: urin. Vi har spurt dem om de ikke forstår at det er skadelig, men neida: Mor Ganges vil aldri skade noen. Tvert imot, kroppen blir renset.

Folk i Varanasi er altså teite. Og svindlere. Lonely Planet forteller oss at vi ikke skal stole på noen i denne byen, alle er kjeltringer. Og alle pusher deg hele tiden. Silkeskjerf, "nice suits", marmorfigurer og skulpturer som er skåret ut av "one piece of wood", det er ikke måte på hva jeg liksom skal ha bruk for. Slitsomt.

Nå er jeg veldig klar for å dra hjem til Norge.

Forgjeves prøver jeg å rense Ganges med resten av Antibac-flaska mi. At firehundre millioner mennesker er avhengige og lever av denne slamgrøten er helt uvirkelig.