Fredag forlot jeg og Magnus de andre i Mumbai. Flyturen gikk fra den samme flyplassen der vårt flyselskap var involvert i en nestenulykke dagen før, og endte på flyplassen i Jaipur, som ligger bare noen kilometer unna et bensinlager som hadde stått i brann siden dagen før. Da hjelper det på at sjåføren som skal kjøre oss rundt i Rajasthan den neste uka har bilbelter og sier han er glad i livet.

Første stopp var Pushkar, en liten, hellig landsby med en liten, hellig innsjø. Litt for liten, kanskje, for den var nemlig tørket helt ut. Det gjorde det nok litt surt for alle de tusen pilgrimmene som nettopp i disse dager valfarter til byen for den årlige kamelfestivalen – og for å bade i den hellige innsjøen.

Bunnen av den hellige innsjøen, nå redusert til en hellig pytt.

Her i Rajasthan er klimaet helt annerledes enn i sør. Det er tørt, steinete, støvete og kaldere om nettene. At det er kaldere om nettene er bare deilig, men Magnus, stakkar, han har nok ikke så godt av det. Magnus er gammel, skjønner dere. Han er tjuetre, og har begynt å kjenne trekken. Heldigvis er Magnus forberedt på trekken, og har med seg flere gensere og en hals fra militæret. Og han sier det hjelper mot trekken.

Det er ikke første gang Magnus sin alder tydeliggjør seg på denne turen. I Mumbai kjøpte han boller med sukat, og i Manipal kjeftet han på ungdommen som hygget seg med fyrverkeri og raketter (vi har ikke hatt noe regnvær, så ingen klaging på gikta hittil). Han er også utrolig glad i gamle bygninger, i motsetning til meg, og storkoser seg her i Rajasthan, som stort sett består av gamle bygninger.

Er det noe galt i å være gammel, spør du? Nei, det er ikke det, og Magnus sin livserfaring er god å ha med seg på turen. Men Magnus kan bli litt for lik de andre gamle menneskene her, han kan bli litt for lik pensjonerte bleikfeite briter som vralter rundt med videokameraene og solhattene sine. Ikke utseendemessig, kanskje, men de liker i hvert fall de samme tingene. Templer og sånt. Og når de liker de samme tingene, havner de de samme stedene, og da havner jeg også der. Og da blir jeg også gammel. Jeg vil ikke være gammel. Jeg vil ikke sammenlignes med de gamle. Men det blir jeg. For de lokale her nede er jeg akkurat den samme som en sekstiåtte år gammel tysker. Uff.

Dette er meg, Mathias. Legg merke til kamel, pensjonister og solhatt i bakgrunnen.

Men nok om det, og mer om hva som skjer fremover. Etter vi forlot kamelfestivalen i Puskhar (det var skuffende få kameler der, forresten) i dag morges, har vi nå ankommet Udaipur. Det var en lang biltur, med ett stopp på grunn av punktert dekk og ett stopp for lunsj, som i følge sjåføren vår var "not very clean, but good food". Her i Udaipur skal vi se på gamle bygninger (surprise!) og andre gamle ting som nok ville interessert meg mer om femti år. Men (et stort men), deler av Octopussy er filmet her, og Bond-nerden i meg sier ikke nei-takk til et besøk på luksushotellet der Roger Moore spradet rundt i krokodilledrakt, våtdrakt og nystrøket dress en gang tidlig på åttitallet (nå er du misunnelig nå, mormor).

Ferden i Rajasthan går videre til Jodhpur på tirsdag, og Jaisalmer på onsdag. I Jaisamler skal vi på kameltur i ørkenen og overnatte i telt, før vi på lørdagen skal kjøre tilbake til Jaipur. Der blir vi to netter, før vi tar nattoget til Varanasi. Der skal vi være to netter, og så drar vi tilbake til Delhi til fredag 13. november. Grunnen til at jeg ramser opp denne reiseplanen er at jeg ikke tror hvert enkelt besøk oppfyller nyhetskriteriene for bloggen min, så det kommer nok heller et samleinnlegg mot slutten.

I mellomtiden skal jeg heller forsøke å legge ut noe litt mer interessant. Om ikke trekken tar livet av meg da. Hehe.