Når man er i et land med eldgammel historie, mangfoldig kultur og flere store religioner er det opplagt at reiseruten til den vanlige turist går innom en del gamle bygg og ruiner. Noen er brune, forlengst raserte og egentlig ikke mer imponerende enn en like brun og rasert fabrikk fra 1920-tallet – med unntak av alderen. Andre er fortsatt like storslåtte, vakre og med utallige imponerende detaljer. En ting har de til felles – de er utrolig kjedelige i seg selv. Gammel murstein.

En bygning bare står der, og uansett vær og årstid blir ikke ditt besøk bedre enn bildet på postkortet. Historien bak bygningen forstår du dessuten mye lettere ved å lese Wikipedia eller Lonely Planet, enn å bruke tid på en kaklete guide med dårlig engelsk som bare sutrer over dårlig tips.

Heldigvis er det noe annet som gjør at jeg ikke helt kjeder livet av meg når jeg besøker sånne steder. Menneskene. Menneskene som trekkes til disse gamle bygningene kommer i alle fasonger, av forskjellige grunner og fra alle verdens kanter. Du har de krøkkete britiske pensjonistene som blir busset rundt fra attraksjon til attraksjon, den indiske middelklassefamilien som vil oppfylle to drømmer i en smekk ved å ta bilde med en blond jente foran yndlingsruinen sin, og de helt normale inderne som bøyer seg ned mellom turistene for å få gjort unna den daglige bønnen til Allah, Brahman eller gamle bøker. Dessuten har du de lokale lykkejegerne som svindler krøkkete britiske pensjonister, blonde jenter som dekker til håret for fredens skyld, og presten som leser fra den gamle boka, selvfølgelig. Jeg har dessverre ingen tro på at Allah og Brahman er tilstede.

Det er altså alle disse rare menneskene som interesserer meg, og de siste dagene har jeg brukt på å studere dem, ta bilder av dem og forsøke å unngå å betale dem penger, samtidig som jeg har fått min dose av gammel murstein (eller marmor, om du vil være fin på det). Her er en liten oppsummering med bilder:

Sebastian – med bok – er en utømmelig kilde til informasjon.

I forrige bloggpost fortalte jeg om onsdagens besøk til Qutb Minar. Torsdag gikk turen til gamle Delhi og Red Fort. Her var Sebastians guidebok til India uvurderlig. Han ramset opp fakta etter fakta om alle de gamle bygningene innenfor de røde murene. Ikke så spennende, men mye bedre enn hvilken som helst indisk guide. Her var det også mange flotte parker vi kunne slappe av i, uten alt stresset i byen utenfor. Jentene vil kanskje si at inderne her var like plagsomme som utenfor.

For moren til denne ungen var dette øyeblikket like stort som barnets første skritt.

Det er varmt i Delhi, og mesteparten av vannet som drikkes går med til svetteproduksjon.

Sandra i en av flere parker inne i Red Fort.

Etter besøket på Red Fort gikk vi noen hundre meter gjennom travle gater, fylt med salgsboder, rickshawer og plagsomme tiggere, til Indias største moské, Jama Masjid. Siden den er en moské som fortsatt trekker mange muslimer til bønn, måtte vi ta av oss på beina og dekke til våre bare legger. Jentene måtte gå enda mer tildekket, og de klærne man kunne leie fantes naturligvis bare i sterke farger med direkte stygge mønstre. Det skulle altså ikke være noen tvil om hvem som er turister.

Jan så ganske ålreit ut i skjørt. Han likte seg godt i det, i alle fall.

Sebastian fikk den rosa varianten. Jentene hadde lignende farger og mønster, bare heldekkende.

Mot noen rupees (selvfølgelig) fikk vi lov til å gå opp i en av moskéens minareter og nyte utsikten over gamle Delhi. Toppen av tårnet så ut til å være møtested for de kule muslimske gutta (ikke jentene, de er nektet adgang uten mannlig følge). Her hang de, i hvert fall, og lo godt av oss skjørtekledde turister.

Svette Sebastian i tårnet.

Fredag var en lat dag, men vi tok i det minste et besøk til hotellets nabo, sikhtempelet Gurdwara Bangla Sahib. Sikhene er stort sett hyggelige mennesker. De var mer enn villige til å vise oss rundt på tempelområdet, så lenge vi dekket til håret og tok av oss skoene. De ville heller ikke ha penger eller noe annet tilbake fra oss, kun vår oppmerksomhet. Sikhreligionen oppsto som en slags blanding av islam og hinduismen, og de er veldig opptatt av å være ærlige og av at alle mennesker er like. Blant annet gir de ut gratis måltider til alle som besøker templene deres, og de har forlengst forkastet kastesystemet. Skal du gjøre en deal med noen i India, og du har valget mellom en hindu, muslim eller sikh, velg en sikh!

Sikhene går alltid med turban, og når man besøker templene deres må også vi dekke til håret.

Lørdag sto vi tidlig opp for å dra til Agra, en by fire timer utenfor Delhi. Agra huser Indias mest kjente turistattraksjon, Taj Mahal. Og Taj Mahal er populært. Glem alle postkortbilder, stedet er langt ifra så idyllisk og fredelig. Hundre meter lange køer for bare å komme inn på området, enda lengre for å komme inn i det gamle mausoleet. Det må ha vært flere tusen turister som trengte seg opp de trange trappene og kjempet om de beste fotospottene.

Var det egentlig verdt den lange bilturen? Nei. For å få en bedre opplevelse med Taj Mahal burde vi nok ha overnattet i Agra og kommet tidlig, tidlig om morgenen. Halvannen time midt på dagen er alt for lite når man ikke gjør annet enn å stå i kø eller vente på fotomuligheter.

Obligatorisk "holde-spiret-på-Taj-Mahal"-bilde med en ironisk "fotografen-har-misforstått-og-bommer"-tvist.

Bilturen til og fra Agra var den første lange bilturen i India hittil, og det ga mange nyttige erfaringer: Sørg for at sjåføren snakker engelsk slik at du kan si klart ifra om at du ikke vil spise på restauranten de er godt bestukket av. Vår sjåfør stoppet på samme restaurant både til og fra Agra, på tross av dårlig mat, dyr mat, dårlig service og en kelner som indirekte fortalte meg at jeg burde slanke meg. Hmpf.

De siste dagene har vi altså sett en del gamle bygninger, men vi har også prøvd ut en av Delhis aller nyeste konstruksjoner – metroen. I gamle Delhi henger strømledningene på kryss og tvers i et stort spindelvev over gatene, der kaoset av rickshawer, kuer og salgsboder råder. Men midt i dette kaoset er det noen trapper ned under bakken, ned til den splitter nye metroen. Det var et kultursjokk uten like som traff oss da vi etter en halvtime stresset gange gjennom de trange, klamme gatene kom til undergrunnens finpussede steintrapper. Vi gikk rett fra ett århundre til et annet. En tur med Delhis metro koster fra 6 rupees, eller 75 øre og tar deg raskt fra den ene siden av byen til den andre. Stasjonene og togene er rene og pene, og de benytter et veldig enkelt system med elektroniske polletter som andre storbyers metroer bør ta etter. Veldig bra!

Ida på utkikk etter noen indiske klær.

En annen ting vi har fått gjort i Delhi er å gå på markeder, og fredag dro vi på et marked der folk fra hele landet kommer for å selge sine regionale varer. Her er noen flere bilder:

Meg og Magnus på marked. Markedet hadde mest dameklær, men vi kjøpte en skikkelig indisk-style skjorte hver. Nå mangler vi bare bukse med press.

Frukthandel langs gata. Billig og bra.

Nå er jeg lei Delhi og Delhi-lufta. Bangalore neste!