Hva betyr det egentlig at noe er off the record i dag?

I dag har de fleste en Facebook-profil, en Twitter-konto og/eller en blogg der de publiserer alt fra sine daglige gjøremål og oppfatninger om bagateller, til seriøse drøftinger og tekster på linje med vanlig avisjournalistikk. Samtaler, morsomme sitater og interessante observasjoner gjøres kjent for verden uten at de involverte nødvendigvis er klar over at dette skjer.

I norsk presseetikk er regelen for slik publisering satt i Vær Varsom-plakatens punkt 3.3. Premissene skal være klare i en intervjusituasjon, og en kilde skal vite når den snakker med en journalist på jobb, eller en journalist som privatperson. Ansvaret ligger hos journalisten for at kilden vet at det som blir sagt blir offentliggjort. Men Vær Varsom-plakaten gjelder i journalistikken.

Er blogger, Facebook og Twitter journalistikk? Bør de samme reglene for publisering av private samtaler gjelde der?

Grunnen til at jeg er opptatt av dette er at vi de siste dagene har blitt nærmere kjent med de amerikanske uttrykkene off the record og on the record. Alle møtene vi har med diverse folk her i USA er i utgangspunktet off the record. Vi er journaliststudenter, så arrangørene har tatt sine forholdsregler og sagt ifra om at dette ikke er intervjuer. Men betyr det at jeg ikke kan blogge om arrangementene? Betyr det at Eirik ikke kan tvitre om sitt Gaza-engasjement satt i sammenheng med disse møtene? Eller at Mari ikke kan oppdatere Facebook om alle de kjekke jødene vi spiste middag med på lørdag?

Den amerikanske "ordningen" med on og off the record er noe jeg reagerer på. Om noen forteller meg noe jeg mener andre bør få vite om, enten det er i fortrolighet, i en åpen intervjusituasjon eller i en situasjon der personen ikke vet at jeg er journalist, mener jeg det faktisk er uetisk av meg å holde meg taus. Jeg vil selvfølgelig beskytte kildene – der det er nødvendig – og være mer forsiktig med siteringen, men selv om en annen person kan bytte hatt annenhver setning, betyr det ikke at jeg er villig til å gjøre det samme.

I går besøkte vi det amerikanske utenriksdepartementet, der vi møtte personer som jobber med nordiske forhold. Disse presiserte stadig vekk når et svar var off the record og når det ikke var så farlig. Dette hang ganske naturlig sammen med om svaret kunne sette dem i et negativt lys eller ikke. Stilte noen et kritisk spørsmål, startet som oftest svaret med "this is off the record".

Jeg har ikke tenkt til å akseptere denne feigheten, og vil derfor blogge videre om både dette møtet og om andre vi treffer på her i statene. Jeg har allerede tvitret om det og skrevet noe på Facebook, og selv om seriøs blogging til tider er like god eller bedre journalistikk enn det man ser i avisene, anser jeg denne bloggen som så personlig at det ikke er noe problem for min rolle som journalist.

Så.

Vi besøkte altså det amerikanske utenriksdepartementet. Etter en streng sikkerhetssjekk ble vi eskortert oppover etasjene, gjennom kaldt belyste korridorer med anonyme dører, og inn i et trangt møterom. Personene som tok i mot oss var imøtekommende, men stressede. Det var tydelig at det fantes bedre tidspunkt å få besøk av norske og nordiske journaliststudenter på.

Som sagt jobber disse menneskene med USAs forhold til de nordiske landene, et forhold som i Norges tilfelle har vært noe turbulent den siste uka. Overvåkningsskandalen knyttet til den amerikanske ambassaden i Oslo var et tema disse amerikanerne selv tok initiativet til å snakke om, men de gjorde det på en måte som bare satt dem i et enda dårligere lys.

De startet med å beklage. Ikke beklage den manglende åpenheten, men beklage at dette i det hele tatt hadde blitt en sak. Denne type overvåkning er helt normal, mente de, ikke bare fra dem selv, men også fra alle andre land. TV2 og norske medier hadde ingen grunn til å bry seg om det.

Samtalen fortsatte med å spille på vår frykt og samvittighet: Overalt i verden finnes det folk som planlegger å skade amerikanske interesser og innbyggere. Skal ikke amerikanerne ha lov til å beskytte seg selv?

Konfrontert med at en slik beskyttelse må forholde seg til lover og regler i landet de oppholder seg i, spilte de ytterligere på denne frykten, og jeg kunne merke en tydelig skepsis til at norske myndigheter kan gjøre jobben godt nok. De sa også at dette var en så ubetydelig greie at det ikke var nødvendig å blande inn norske minstre og politikere.

Jeg tror alle vi som var på besøk satt igjen med et inntrykk av en enda mer arrogant amerikansk holdning til resten av verden, enn det vi hadde da vi kom. Jeg følte også at de til tider undervurderte oss med vilje. De penset stadig over på helt andre temaer, som miljø og klima, for å avlede samtalen. De fornærmet også intelligensen vår med å forsvare eksempelvis Abu Ghraib med usaklige argumenter som "Har du aldri vært så sint på telefonen din at du har slått den i bordet?".

Men det aller verste var at de valgte å stille oss spørsmålet "Hvordan kan vi bli bedre likt i Norden?", og nektet å akseptere svarene våre. Disse bestod i korte trekk av "Slutt å oppfør dere som idioter rundt om i verden".

Dessverre varte besøket alt for kort tid. Svetten og irritasjonen hos de to byråkratene økte parallelt med hyppigheten av kritiske spørsmål, og det var kanskje greit at vi dro før tonen ble alt for fientlig. Besøket ble avsluttet med følgende ordveksling mellom Eirik og en av amerikanerne:

Amerikaner, falskt: - I liked your questions.
Eirik: - I'm not so sure I liked your answers.

Eirik hadde krediteringen i orden, men så likevel stadig etter nærmeste utgang om noe skulle skjære seg.

Klovneføtter, men likevel fornøyd.

PS: Husk at dette er off the record, da dere. Ikke si det til noen.