Jeg avsluttet mitt forrige innlegg med å konstatere at dette er India – This is India – landet som har alt og der alt kan skje. Men de siste dagene på privatuniversitetet i Manipal har jeg flere ganger fått høre at dette ikke er India. Og de siste dagenes opplevelser har nok i hvert fall gitt meg oppfatningen av at Manipal er en veldig liten del av India, ganske langt fra den normale indiske virkeligheten.

Det var fredag kveld jeg fikk ett av reisens hittil største kultursjokk, men ikke av den vanlige arten. Vanligvis får man kultursjokk av at noe er komplett anderledes enn det du er vant med fra din egen kultur, som kontrasten mellom Delhis gamleby og hypermoderne metro, og faktumet at kuer behandles bedre enn fattige mennesker. Fredagens sjokk, derimot, gikk motsatt vei: mot det velkjente og alt for like, men samtidig helt uventede. (Forresten: siden jeg er journalist under opplæring, må ordet "sjokk" tas med en klype salt, men dere skjønner hva jeg mener.)

Vi var ute på en av Manipals finere restauranter med en gruppe indere vi hadde blitt kjent med tidligere den dagen. I tilleg til indisk mat, var det på menyen også mye vestlig mat, under tittelen "Euro-American". Den store overraskelsen var matvalget til de indiske guttene. De var alle fra strengt vegetarianske brahminfamilier, men likevel bestilte de kjøtt. Og ikke bare hvilken som helst type kjøtt: Hamburger. Biff. Ku. Hellig ku.

Jeg spurte, og de svarte: De brydde seg ikke. Var ikke særlig religiøse av seg. Det var greit for familien. Og så videre.

Det forbudte kjøttet ble skylt ned med øl – også det vanligvis uhørt for en høykaste, eller hindu generelt. Også når det ikke var mer biff å skylle ned, fortsatte øldrikkingen. Flere flasker. Mange flasker. Og så kom tequillaen.

Men middelklasseungdommen i Manipal er ikke bare mer liberale i matveien. Flere av dem har kjærester, de holder hender og kysser på åpen gate (selv om det er uglesett) og snakker åpent om sex. At den ene gutten vi var ute sammen med stadig maste på kjæresten sin om å finne en ekstra sengepartner, for eksempel, var helt naturlig å ta opp rundt bordet. Ikke det at vi ville vite noe mer om det. Likevel: gutter som kliner, det er ekkelt, og har man sett det, da er man homo (en liten takk til Eimund og Marius for at vi fikk dette på det rene (dere vet hva jeg sikter til)).

Hva er grunnen til at studentene i Manipal skiller seg så ut fra det indiske flertallet? En grunn er avstanden hjemmefra. Manipal University henter elever fra alle deler av India, og 52 forskjellige land. Med stor avstand fra familien er det lettere å slippe fri fra tradisjonens faste grep. Høyt utdannelsesnivå og impulser fra utlandet gjør det enda enklere. Når så mye forskjellig ungdom møtes, må de gripe om noe felles. Kanskje er det opprøret.

En ting er sikkert, og det er at universitetsmiljøet endrer de som kommer dit. En av guttene viste oss førerkortet sitt, med et bilde tatt før han startet i Manipal. Det var et bilde av en ganske streit fyr, med bart, militærklipp, alvorlig uttrykk og nystrøket, lysegrå skjorte. Han var vel rundt atten år, men kunne godt vært tredve. Gutten som nå satt å viste frem bildet, var en helt annen person. To år senere var han femten år yngre. Han hadde rufsete hår, ansiktshåret under nesa hadde forflyttet seg til haka, og skjorta var byttet ut med en svart t-skjorte med logoen til et eller annet metal-band. Dette er vel ikke India?

Penger og religion er en dårlig miks.

Etter fredagens utskeielser, var lørdagen tempeldag. Vi dro tilbake til det gamle, konservative India. Tre tempel, viet til tre forskjellige guder, skulle besøkes. Vi har tidligere besøkt et sikh-tempel, Indias største moské og et gamlehjem drevet av katolske nonner, så at det nå var hinduenes tur til å ta oss i mot, var vel bare rett og rimelig. Men som alle andre steder der religion er inne i bildet, er det også massevis av meningsløshet, og hindutemplene var kanskje mer meningsløse enn noe annet jeg har sett tidligere. Ringing i bjeller, x antall runder rundt et gudebilde og litt bukking og neiing var noe av det man måtte gjøre for å tilfredstille gudene. I et av templene måtte jentene dekke til skuldrene og guttene ta av seg på overkroppen. Og poenget var?

Også var det disse pengene da. Hinduismen ser ut til å fungere på en slags pay-per-prayer-måte. To hundre rupees til presten, og han sier noen gode ord om deg. Har du mer enn to hundre rupees kan du bruke dem i butikken ved utgangen, der det selges bønn på bånd, gudejuggel og tegneserieversjonen av det episke diktet "Ramayana". Er det noe jeg misliker sterkere enn religioners meningsløse sløsing med menneskers tid og krefter, så er det religioners hånd på menneskers lommebok, og da særlig de fattiges.

Nå vil kanskje mange si at alkoholkonsum og festing er like mye unødvendig pengebruk og meningsløst tidsbruk som religionsutøvelsen beskrevet ovenfor. Og det er det nok. Men det er i hvert fall ikke noe som har blitt tvunget på dem fra de var små barn, alt er av eget valg og ønske. Så det har egentlig vært ganske morsomt å se unge mennesker i et land gjennomsyret av religion og tradisjon gjøre et slags opprør, selv om det kanskje bærer preg av "et inferno for fjortissers som møter frihet og selvstendighet for første gang", som Sandra skriver.

Igjen, dette er jo ikke det egentlige India. I det mørke festlokalet lørdag kveld var det eneste som minnet meg på hvor jeg var et lite gudebilde som hang på veggen, med et lite stearinlys stående under. Litt surrealistisk, egentlig.

Her er noen flere bilder fra de siste dagenes Diwali-festing i Manipal med våre nye, Indiske venner:

Magnus, jeg og Sebastian tok på oss oppgaven med å opprettholde tradisjonen med tradisjonelle klær under Diwali-feiringen. Noen måtte jo gjøre det.

Magnus fortsetter å pose, her med Anna.

"De tre agentan": Silje med to lokale danseløver.

Magnus, Renée og Aditi. Godt humør.