Etter vi forlot Pushkar for en ukes sightseeing i Rajasthan har vi vært med på mye forskjellig. Vi har sett murstein fra alle tidsaldre, møtt mange underlige og interessante mennesker, bodd på luksushotell (etter vår standard) og tilbrakt utallige timer i bil med vår kjære sjåfør, Vishnu. Også har vi blitt vant til trekken, da.

Hotellet i Udaipur var luksus etter vår standard. Det hadde badekar og tjue lysbrytere.

Først må jeg fortelle litt om Vishnu. Den niogførti år gamle guiden har flereogtjue år bak seg som turistsjåfør, og det er åpenbart at han har kjørt rundt med både det ene og det andre opp igjennom sin karriere.

To unge gutter er nok ikke noe unntak.

Allerede fra første kvelden var han tydelig på hvilke av stedene vi skulle besøke vi kunne kjøpe øl. Greit nok, men det er egentlig ikke for ølet Magnus og jeg tok denne turen, og fristelsen er ikke akkurat så stor når de øvrige turistene stort sett er seksti år gamle tyskere, eller en sutrete brite som sikkert heter Brian.

Men Vishnu er flink til å anbefale steder vi kan spise mat. Og få oss øl. Kanskje litt for god. Han sørger for å fortelle oss restaurantnavnet og veibeskrivelsen så mange ganger at det går på samvittigheten løs når vi lyver om at vi faktisk har besøkt stedet og likt maten der.

Men det er ikke bare restauranter vår kjære sjåfør (tydeligvis) får provisjon fra. Vi kan nemlig ikke stole på noen eller noe – bortsett fra de Vishnu selv går god for. Uheldigvis har denne misantropiske holdningen smittet over på Magnus og meg, og vi stoler nå ikke på noen i det hele tatt.

Ikke engang vår egen sjåfør.

Det er kanskje like greit at vi har lært oss å si nei til han. Vishnu har nemlig en annen forestilling om hvorfor to unge gutter tar seg en tur til India.

Kama sutra.

Vishnus voldsomme interesse for fenomenet åpenbarte seg for oss mandag morgen i Udaipur, da han spurte oss om vi hadde kjærester. Joda, det har jeg, og ja, jeg savner henne.

Aha! Savn! Det kunne Vishnu hjelpe med. Hans gode råd var at vi skulle finne oss noen damer før ørkensafarien i Jaisalmer, og da: "Dsika, dsika. You understand? Indian Kama sutra, very nice!"

Vi takket pent nei, så Vishnu gikk dessverre glipp av den provisjonen. Den tydelige mangelen på interesse hos oss har likevel ikke satt noen stopper på hans hinting til nattlige aktiviteter, tvert imot. Støtt og stadig presser han fram et "dsika, dsika" og senker farten når vi passerer jenter langs veien. Men for all del, han kan da kjøre bil.

Lake Palace, Udaipur.

Og mange av de stedene han kjører oss til er nok egentlig beregnet på litt eldre mennesker. Gamle bygninger og botaniske hager og lignende. Kanskje litt kjedelig, men disse stedene er jo steder vi har betalt for å besøke, så da kan vi ikke klage. Vi har heller bestemt oss for å angripe problemet på en positiv måte, med vår egen form for turisme.

Ryggsekkturisme, charterturisme, sexturisme, økoturisme og risikoturisme er sikkert kjente begrep for de fleste, men vår form for turisme – ironisk – må kanskje forklares.

Ironisk turisme er ganske enkelt at man bare later som man liker de stedene man besøker, kanskje tilogmed litt for godt. Og det gjør faktisk besøket mye artigere.

Denne "fantastiske" parken måtte vi visstnok absolutt besøke. Og det var jo moro, det.

Når man kan tulle med hoppebilder foran en forfallen fontene, kvinnelige turister som ikke slipper inn i templer på grunn av at det er den perioden av måneden mensen (ingenting er tabu i min blogg!) og maharajaens kongelige toalett, har man det i hvert fall morsomt. Respektløst sier du, javel sier jeg, men nå stiller de også ut utrolig mye teit.

Ingenting er så kjedelig som å ikke få slippe inn på et museum ...

... så da hopper vi utenfor et Jain-tempel istedet.

En slik ting er den snablete hesten til maharajaen. Ganske teit, men den er i hvert fall en av få ting med en historie verdt å fortelle.

Det har seg nemlig slik, at på den tiden da maharajaen regjerte og gikk til krig mot nabostatene, brukte de elefanter i krigføringen. Og ikke hvilke som helst elefanter, men sørpe fulle elefanter med et stort sverd bundet til snabelen. Disse ravet rundt på slagmarken og meide ned det de kom over, venner som fiender, dyr som mennesker, maharajaer som bønder. Men maharajaen ville helst ikke bli meid ned av en elefant med sverdsnabel, så han kom på ideen med å forlenge nesa til hesten sin så elefanten skulle tro den var en elefantunge.

Og det virket! Elefanter slår nemlig ikke ungene sine på fylla. Flott.

"Vi har ikke elediller eller krokofanter, men vi har en hest med falsk snabel."

Bortsett fra å se på snabelhester på museum i Udaipur, så vi blant annet på verdens største samling av Ganesh-figurer, noe som var Norge Rundt verdig. Vi var også innom en kunstskole, der jeg slo til på en indisk tradisjonell sherwani, skreddersydd, selvfølgelig. Men den skreddersydde drakten er langt ifra så interessant som skredderen som tok målene mine, han er nemlig prins, og ville gjerne fortelle oss sin livshistorie.

Den unge prinsen (med navn som jeg unnlater å publisere) bor i Udaipur, men regjerer over tolv nærliggende landsbyer som bestefaren hans fikk av maharajaen i sin tid. Forsøket på å leve som en playboy og gifte seg med en britisk jente ble hardt og brutalt slått ned på for litt over fem år siden, da faren bestemte seg for at han skulle gifte seg tradisjonelt innen egen kaste. Fjortentusenfemhundre mennesker kom i bryllupet, som varte i seks dager, og på de følelsesladede brudebildene ser man begge familiene gråte på brudeparets vegne – nå tilhører de ikke lenger far og mor, men hverandre.

De eneste personene uten følelser var brud og brudgom, som jo ikke ville gifte seg med hverandre. Prinsen husker kun følelsen av lettelse når han så den ferske kona for første gang: Hun så heldigvis ikke helt forjævlig ut. Ett år etter bryllupet fikk faren sin andre befaling oppfylt, et barnebarn.

Hva gjør så en indisk prins som har det han trenger, og mer til? Han har flere butikker, er naturmedisiner, jobber som skredder, maler indisk miniatyrkunst og guider VIPs rundt på bymuseet – alle ting han liker. Han tar også på seg lengre guideoppdrag, og mye tid hjemmefra betyr mye tid borte fra kona, tid som kan benyttes til aktiviteter med kvinnene han "guider" (trengs det mer hinting?).

Er denne typen utenomekteskapelige aktiviteter egentlig så gale når ekteskapet er ett han har blitt tvunget inn i? Jeg synes ihvertfall det er vanskelig å klandre han for det. Dette var mitt første møte med et offer for de strenge tradisjonene som fortsatt står sterkt i India. Prinsens historie viser heldigvis at misnøyen øker, og han vil ikke la barna sine gjennomgå det samme.

Forøvrig var han en hyggelig fyr som ga Magnus og meg to glass te og noen små malerier han hadde malt.

Hvor mange personer ser du på bildet? Èn er visstnok rett svar, om man teller som indiske kunstnere (èn person i bevegelse).

Etter to netter i Udaipur dro vi videre til Jodhpur for en natt. Der gjorde vi ikke mye annet enn å prøve å finne en restaurant og besøke det lokale fortet. På fortet benyttet vi naturligvis ikke sjansen til å få gratis headsettguide, for alt er jo så mye morsommere når vi finner på vår egen historie. Vi fikk tatt de obligatoriske hoppebildene og nytt utsikten over den blå grå byen.

Nå har vi ankommet Jaisalmer, og her skal vi være tre netter, med en natt i ørkenen. Det er noe vi gleder oss veldig til, og forhåpentligvis blir det litt mer spennende enn gamle fort.

Jeg kommer ikke til å bruke dress igjen.