Turister
Vi har vært én dag i India, og det er mange inntrykk å ta inn over seg. Mange dagligdagse ting må prøves ut for første gang. Men: Det har vi tydeligvis ikke forsøkt å gjøre så raskt som mulig.
I går dro vi nemlig rett til den norske ambassaden der vi opplevde trygge, norske omgivelser med kongen på veggen. Der fikk vi høre om den norske stats India-strategi og hva nordmenn her nede driver med. Vi fikk også vite at det var ambassadens feil at visumene våre tok så lang tid, det var nemlig en hevnaksjon fra de indiske diplomatene etter en indisk bestemors visumtrøbbel med den norske ambassaden tidligere i år. Etter besøket ble vi litt mer eksotiske, men av alle ting spiste vi kinesisk mat på en kinesisk restaurant med stort sett kinesiske gjester. På restauranten drakk vi naturligvis det indiske ølet Kingfisher. Helt ok.
Qutb Minar, med en dose Jan.
Enda mer turister var vi da vi besøkte Qutb Minar – kort fortalt noen gamle steinbygninger og et høyt, gammelt tårn. Det var imidlertidig ikke gammel murstein, men de vakre, blonde jentene vi hadde med oss som interesserte de andre (les: indiske) turistene mest. Jeg ble spurt én enkelt gang om å posere sammen med en inder, og det føltes egentlig mest som en høflighetsgest.
Ikke alle indere skjønner konseptet med hoppebilder.
"I have no e-mail. You send the chip to Tamil Nadu?"
"Nice sari. Would you like to be a model?"
Senere tok vi turen til en ny restaurant, en Indisk en denne gangen. Dyr var den også, etter indisk standard. Hele åtti kroner måtte jeg ut med for en lammerett, hvitløksris, naanbrød og brus. Uffameg. Dessuten lo servitrisen av meg da jeg hadde store problemer med den sterkt krydrede maten.
Koselig, moderne og rent sted. Sterk mat.
Restauranten serverte dessverre ikke alkohol, men utelivet i Delhi måtte jo prøves ut. Et sted kalt Piccadelhi fanget oppmerksomheten vår, og til ingens overraskelse var det veldig inspirert av britene, med britiske gateskilt, brunt interiør og en statue av Winston Churchill. Ah, indisk kultur på sitt beste. Stedet hadde selvfølgelig Kingfisher, og denne gangen var det mer enn ok.
Ida og Magnus med Kingfisher, det beste og mest sannsynlig eneste lokale ølet.
Sebastian tar en prat med servitøren.
Runa.
Utestedene i India har ganske mye kjipere stengetider enn i Norge. En halvtime før midnatt stengte serveringen, og selv om det overhyggelige personalet sa vi kunne bli så lenge vi ville, falt det oss naturlig å gå når servitørene dro hjem, musikken ble slått av og vaskingen startet i de øvrige delene av lokalet.
Hjemturen til hotellet var en opplevelse i seg selv. Etter å ha spurt flere rickshawsjåfører om de visste veien til YWCA Blue Triangle Family Hostel, tok endelig en modig mann på seg oppdraget. Naturligvis fant han ikke veien, men satt oss av på en annen YWCA-plass. Magnus, med bakgrunn i militæret (riktignok mediesenteret), tok ansvar og ledet oss med kart, uten kompass, til helt galt sted. En sikh-taxi ble løsningen, og etter mye om og men kom vi oss hjem. Lang og dyr tur, men opplevelsen var verdt det.
Takk for i går. I dag skal vi se enda flere gamle murstein og være enda mer turister.
PS: For flere bilder og reiseberetninger kan du se bloggene til de andre turistene: