Med forbehold om hjernevasking.

Denne USA-turen har absolutt ikke levd opp til forventningene. Forventningene knyttet til USA som sted og nasjon, og til smøreturens innhold, har vist seg å ha vært gale.

For å kjapt gjøre unna USA-forventningene: Jeg trodde de skulle ha bedre heiser. Inderne lot meg kjøre deres raskeste heis, mens her – i skyskrapernes hjemland – rekker man dra bagasjen opp trappen, låse seg inn på rommet og ta seg en dusj før heisdørene åpner seg nede i hotellobbyen.

Så til forventningene jeg skrev om i åpningsinnlegget: Siden vi, skandinaviske journaliststudenter, ble invitert av en jødisk lobbyorganisasjon til en betalt tur med mål å skape "meaningful and deep dialogue among our countries now and in the future", var det naturlig å tro at vi skulle bli overøst med pro-israelsk propaganda fra første time.

Men sånn har det ikke vært.

Vi har ikke møtt noen Israel-kritikere, men de folkene vi har møtt har vært overraskende reflekterte. Ingen har direkte støttet og argumentert for Israels politikk uten å bli konfrontert med det, og andre har tatt avstand fra flere deler av den. Mesteparten av programmet har dessuten handlet om helt andre ting enn Israel.

Vi har heller ikke bare møtt med jødiske grupperinger, men også andre minoritetsorganisasjoner. Homofile, latinamerikanere, afroamerikanere og kvinner har vært representert. I tillegg har vi møtt to muslimske organisasjoner, deriblant Muslim Leaders of Tomorrow, en del av ASMA, som er organisasjonen bak den omstridte Ground Zero-moskéen (som ikke er en moské, men et muslimsk senter på flere etasjer som blant mange andre ting vil inneholde et bønnerom).

To viktige ting har vi lært: Jødene er ikke Israel. Israelerne er ikke Israel.

Mange vi har møtt har presisert at noen av de sterkeste kritikerne til den israelske statens handlinger er nettopp israelere og jøder. Etter å ha møtte mange av disse har dette også gått opp for meg og oss. Som journalister må vi bli flinkere til å skille mellom en stat og dens innbyggere. Vi må også nekte ledere for trosamfunn å uttale seg på vegne av sine medlemmer i politiske spørsmål. Dette for å være ærlige med publikum om hvor mange som faktisk støtter en handling, og for å beskytte de som kan bli tillagt en mening eller et ansvar de ikke har.

En av jødene vi har snakket med studerte i Oslo under Libanon-krigen i 2006. Uten å støtte denne krigen, opplevde han å bli trakassert på grunn av sin religion. Han valgte til slutt å skjule kalotten sin for egen sikkerhet.

Når det er sagt har vi også møtt endel folk tilknyttet vertsorganisasjonen som forventet mer velvilje av oss. En av bidragsyterne kom bort til meg og sa at hun håper vi vil være "ambassadører" for deres sak i Norge. Lederen for American Jewish Committee, David Harris var også litt feig når han svarte på spørsmålene våre, og ville ikke si noe konkret om sitt syn på utestengelsen av journalister under Gaza-krigen. Da Mari stilte ham spørsmålet svarte han bare at det var et kontroversielt tema.

Så hva sitter jeg igjen med? Svekket troverdighet som journalist?

Jeg håper ikke det.

Troverdigheten min som journalist er noe som ligger utenfor mitt herredømme. Den bestemmes av publikum basert på mitt arbeid (og som i dette tilfellet, det jeg gjør utenfor arbeidet). Jeg håper at blogginnleggene jeg har skrevet fra turen har vist en viss innsikt i de temaene som har blitt tatt opp, og at jeg faktisk står styrket igjen. Jeg har også knyttet nyttige kontakter for fremtiden, og blitt presentert for nye perspektiver man ikke får gjennom norske medier.

Jeg mener det bør styrke min troverdighet.

(Et annet argument for at denne smøreturen nok ikke ødelegger oss helt er at lærebokforfatter i presseetikk, Svein Brurås, har hjulpet oss i søknadsprosessen.)

Men nå er jeg klar for å dra hjem til Volda og åpen natur. Jeg er lei av å gå i dress, jeg er lei New Yorks subway og jeg er lei shopping. Dessuten gjør USA meg feit.